Ville bli baker,- fikk et liv med Max Mekker og Skomaker Andersen som nærmeste kolleger!

Åsmund Huser har gitt liv til de kjente dyrene og figurene i barne TV. Vi møtte ham rett før jul 2021, og fikk høre historier fra innspilling av bl.a. Portveien 2, Jul i Skomakergata og Sesam Stasjon.

- Hvordan fikk du rollen som Tøfflus?

-Jeg hadde stemmer. Husker du hvor høy feber han hadde?

-Nei.

-Han hadde nesten 100jobbet med dukketeatret, Oslo Nye en del år, og så skulle jeg prøve meg som freelancer. Så var det en kollega, Beathe Audum, og hun hadde blitt forspurt men kunne ikke ta det så hun foreslo meg. Da ble jeg innkalt på "audisjon", eller prøve som det het den gangen. Jeg ble spurt om jeg kunne nyse, og det kunne jeg, så da fikk jeg jobben, sier Åsmund og ler. Ja, det var vel andre ting også, men jeg husker spesielt det.

-Ja, var ikke Tøfflus litt snufsete i en episode?

-Jo det , så det var alvorlig. Men han er jo en tøffel så han dør ikke av det. Vi andre hadde krepert for lenge siden.

-Ja, det sa jo Skomaker Andersen også.

-Hva slags utdanning har du?
-Jeg har vel ikke egentlig noe særlig utdanning. Jeg har gått i en form for lære på Oslo Nye dukketeater. Da jeg bke tatt inn fikk jeg faktisk 5 roller. Det vil praksis si at jeg jobba der i 4 år. Slik lærer man. Det var Kari Sundby som var kunstnerisk leder, og hun tok godt vare på oss, og det var kjempefint. Jeg hadde tenkt litt på å bli bonde, men det skjønte jeg fort at jeg ikke skulle bli. Så da ble jeg dukkespiller, og etter hvert startet jeg mitt eget dukketeater og reiste rundt.

- Hvilken rolle synes du det var morsomt å spille?
-Ja, altså Tøfflus var jo veldig fint, og det var den første barne-TV-greia. Men tida på Oslo Nye var jo mye morro. Der har heg vært både hane og ond stesøster og rotte og...så jeg vet ikke hva som var best. Jeg har jo også vært sjiraff, og det var jo en fin jobb å ha.

-Det husker jeg fra Portveien 2. Da visste jo verken Eli Rygg, Jarl Goli eller Terje Strømdal at du var der. Vi ler spøkefullt.

-Nei , det stemmer. Det var en slags nisserolle. Så det var en avtale mellom barna og Raffen. Det har vært litt forskjellige barne greier. Og så Bjarne Betjent var jo kjempegreie! Det er klart det var gøy å være med på Sesam Stasjon. Jeg vil si det sånn som at vi lo i 10 år. Vi hadde det fint sammen.

- Hvordan var det å spille mot Henki Kolstad?
-Det var hyggelig det, sier han lattermildt. Jeg vil si hele ensemblet var jo spesielt. Willy Hoel, Ulf Vengård, Sverre Hansen og Inger Teien og Astrid Sommer og Nora Brokstett. Det var jo bare kremen. Så det var jo morro med alle. Jeg satt jo under benken der, jeg. Det var jo også litt slitsomt. Du vet det er hektisk på sånne produksjoner, så det er ikke bare morro. Den som sitter nærmest får det ofte først, så når du da i tillegg sitter inni en benk.

-Hadde du god plass under benken?
-Ja, da det hadde jeg. Det var verre på Sesam Stasjon, der satt vi mye under bord. Vi var en to-tre stykker, og av og til hadde vi med oss en ekstra høyre-arm. Da satt jo gjerne Leonora og O'Tidemann og Max rund på benker og vi satt under bordet. Da var det ikke plass til så mye bein og armer.

-Ja, Jul i Skomakergata ble vel spilt inn i et studio på Marienlyst?

-Ja, det var en studioproduksjon der ja. Det var ordentlig produksjon det, med prøvetid og greier. Det var den gode gamle tida da det beli gjort ordentlig. Vi hadde jo til og med live-band i studio. Sigmund Groven, og teatermusikere.

-Jeg synes Henki Kolstad var flink til å være Skomaker Andersen.

-Ja, han var det. Men jeg vet ikke hvor flink Henki var til å reparere sko. Men, Jens Petrus var god til det, trur jeg. Nei Skomakeren gikk vel bare rundt og surra, han fikk jo ikke gjort så mye, man han mata fugler, og spilte tuba. Han snakket med Tøfflus og så på kino.

-Hvordan tenker du når du går inn i en rollekarakter?
-Ja, når du er dukkespiller, så må du bli kjent med den figuren. Så vi sitter og kikker litt på hverandre. Jeg jobber ofte mye med å finne stemmen. Jeg må på en måte finne noe som ligner, fysisk. Akkurat med Tøfflus fikk jeg instruksjon, og jeg skulle helst være barnlig. Jeg skulle på en måte være et barn. Da jeg jobbet med Bjarne Betjent så jeg på han, og han ser jo ut som ei pære....

-Da får han jo så mye sånn rom inn i hodet, så blir han litt sånn da vet, du.. ( Åsmund etterligner måten Bjarne Betjent snakker på.)
Jeg jobber frem det fysiske uttrykket. Jeg må bli kjent med hvem det er, og se om det er noen egenskaper og personligheter i figuren.

-Husker du stemmen til Tøfflus i dag?
-Ja, det gjør. Den er vel omtrent sånn: Med Tøfflus, lysere barnestjerne: Han snakka vel litt sånn, og jeg synes det er litt rart... at det ikke er noe kruspersille her..bare at Åsmund har fått både kaffe og bolle, mens jeg har fått ingenting.....enda så, heg er jo med jeg og...
Omtrent sånn var det han snakka. Med litt sånn luft på stemmen.

-Vi kjenner godt igjen stemmen, og den litt usikre karakteren.

-Har du noen morsomme historier fra innspillingen?
-Ja, jo, skal vi se. Vi var jo ganske godt forbredt for vi hadde jo allerede prøvd. Men det kan jo nevnes at det var endel playback. Rosegren kunne jo ikke spille klarinett, og bakermester Snipp var egentlig ikke så god på fløyte, som det kunne virke som. Skomakeren hadde vel nærmest aldri spilt på tuba, ler Åsmund. Så da blir det jo ofte litt tull og morro.

-Det koseligste jeg husker er når dere fikk valp i huset.
-Ja, bikkjer det er alltid populært. Det et jo så gøy, og så mye styr å ha med i studio. Det blir jo en rekvisitørjobb, da. Å passe på. Det kommer noen skvetter her og der, men du vet en sånn Golden Rettriver valp de er jo så nydelige, alle smelter da veit du.

-Har du hatt kontakt med noen av de andre skuespillerne i etterkant av innspillingen av Jul i Skomakergata?
-Ja,  for så vidt. Vi pleide å møtes hjemme hos Henki, til sånn jule..., som var noe sånn Se og Hør greier. Da skulle vi spise julemat og bli tatt bilde av.
Men jeg møtte faktisk Stine her forleden, hun som dansa. Vi var innom Ukeslutt på NRK, og skulle snakke litt om julekalendere. Når det gjelder Sesam Stasjon, så møtes vi en gang i året, og det er jo veldig hyggelig. Vi har akkurat møttes, for det er i november hvert år.

-Hva synes du om dagens julekalendere f.eks. Snøfall?
-Det synes jeg var en veldig fin julekalender. Og den som går nå, Christiania Magiske Teater, den er jo helt utrolig.  Det er morsomt å prøve å finne ut hvor det er spilt inn. Jeg tror Christiania Magiske Teater er filmet både på Akershus og i gamlebyen i Fredrikstad. Veldig stemningsfullt.

-Hva drømte du om å bli  da du var liten?
-Jeg tror faktisk jeg drømte om å bli drosjesjåfør og baker, jeg synes vel det så flott ut å kjøre rundt, også elsket jeg jo å spise boller!
-Men jeg søkte meg til NRK, eller jeg gikk vel egentlig inn til personalsjefen og spurte om dem hadde jobb til meg. Sånn var det den gangen. Da begynte jeg i noe som het Svamtex. Det var store Ampex-maskiner, så da tok vi opp de programmene som ble sendt her, og sendte dem til Svalbard med båt. Der ble de sendt 14 dager etterpå. Da var Dagsrevyen det mest populære programmet. 2 Uker gammel dagsrevy. Mens jeg jobba der, så kom farge-Tv. Alle i NRK måtte gå på fargekurs. Så da gikk jeg også på fargekurs. Ja, det var en annen tid ler Åsmund.
-Ja, det var det, sier vi og ler med.

-Fortell litt om de andre rollene du har spilt. Raffen, Smitt og Smule, Bjarne Betjent og Napoleon?
-Ja Napoelon, da var jeg et spøkelse. Eller jeg var et menneske, nei jeg m ha vært et menneske før jeg ble spøkelse. Det var i programmet Uhu. Det var for litt store unger og ble sendt i 2003.
I Smitt og Smule da fikk jeg utlevert 2 dukker, men dem gikk i stykker når jeg prøvde dem. De var for små. Så jeg satt oppe halve natta og lagde nye. Da jeg tok dem med til NRK, så blei dem godtatt så da blei det dem. Det var en fin produksjon.
Så var det Raffen, da. I Portveien 2. Der skulle de ha en sjiraff, så da måtte jeg lage det. I tillegg så lagde jeg en kenguru, som leverte post i Portveien. Så da hoppa jeg rundt og spilte kenguru, det er mange ulike dyr jeg har hatt gleden av å spille.

--Du fikk mye trim, da?
-Ja, veldig mye. Det hendte det ble litt i overkant. Vi fikk jo besøk av fysioterapeuten en gang på Sesam Stasjon. Da ville hun legge ned hele prosjektet, for det var

Da ville hun legge ned hele prosjektet, for det var jo ikke for mennesker det vi dukkespillerne driver med. Vi ble ikke med på det.

Jeg har jo flere dokker som jeg har laget. Jeg lagde en elefant en gang da jeg skulle spille elefanten Ellen som bodde på et loft hos han Terje Sølsnes Jørgensen. Han hadde vinni på et lotteri eller noe. Og så var jeg bokorm sammen med Minken Fosheim. Så var jeg rotta Rudolf på en skraphaug sammen med Gudny Hagen.

-Du har jobbet i en barnehage, hva synes du om det?
-Det er en veldig fin jobb. Jeg fikk bruk for det jeg kunne, og brukte dokker der også. Det er givende, og jeg hadde gode kolleger.
Barna bryr seg jo ikke om hva man har vært med på. Det er verre med de voksne. De jan jo finne på å si:
"Det er han som er sjiraffen". Da ødelegger de jo hele magien. Som dukkespiller skal du gi liv til en død ting. Det er det som er fascinerende.

- Hva synes du om at det blir en ny innspilling av "Jul i Skomakergata"?
-Jo, det er jo fint. Jeg vet jo ikke helt hva som driver noen til å lage en film om det, men det betyr vel at det er noen som har hatt stor glede av "Jul i Skomakergata" i og med at de vil lage en film om det. Jeg har ikke så mye mening om det, men det blir sikker fint. Jeg gleder meg til å se det, og er veldig spent på hvordan de løser Tøfflus.

                                

Hege Nilsson intervjuet Åsmund Huser

Det Svinger best på hytta!

Komponisten og låtskriveren Rolf Løvland, jobber som vanlig i sin egen boble, corona eller ei".  Vi fikk en sommerprat med han fra hytta i Kristiansand, hvor han liker best å jobbe.

                        Selfie med Inger Johanne Byhring, Hege Christin Nilsson (journalister) og Rolf Løvland.

-Når var det du begynte å interesse deg for tekster og musikk? 

-Det begynte allerede da jeg var barn. Ingen drev med musikk som yrke i min familie, men min mor spilte piano. Jeg kunne ikke noter, men jeg hørte på musikk og prøvde å gjenskape det jeg hørte på piano. da jeg var 9 år gammel startet jeg mitt første band. Da gikk jeg på barneskolen og hadde jeg tre kompiser. De hadde gitar og jeg spilte trommer. Jeg skrev sanger selv og så spilte vi dem i bandet. Det ble en stor mestringsopplevelse! Det ble en slags rød trå i livet som føltes naturlig. Alltid da jeg skulle ta et valg, hvis jeg stod ved et vegskille, så valgte jeg musikken. Og så, da jeg ble voksen, så ble det mitt yrke.

-Hva slag utdannelse har du?

-Jeg tok alltid musikk som valgfag-. Vi var heldige som  hadde det valget på gymnaset i Kristiansand. Lillehammer hadde også musikk som valgfag. Det hadde Stavanger og Oslo også. Så ble det Konservatoriet i Kristiansand. Etter det tok jeg mellomfag og hovedfag i musikkvitenskap på Universitetet i Oslo. Men da jeg ble ferdig, begynte jeg å skrive selv å spille. Jeg jobbet som freelancer med egnene prosjekter. Så det jeg tok hovedfag i brukte jeg ikke i mitt yrke direkte. Men det er en trygghet å ha utdannelsen i bunn. Piano har alltid vært mitt hovedinstrument. Det er et godt instrument  for å komponere melodier. Det er litt rart og kalle seg selv komponist. Det høres ut som de store komponistene som lagde musikkhistorie. Men jeg komponerer hver  dag.

- spiller du andre instrumenter?

- Jeg spiller ikke så bra, men jeg spiller mange forskjellige: Fløyte, trommer, gitar og piano. (Rolf tar fram fløytesamlingen sin og viser den til oss over skjermen.) Jeg sitter alltid og klunker litt på gitaren. Jeg pleier å bygge opp et arrangement med flere instrumenter.

-Hvordan jobber du fram tekster?

-Jeg jobber mer med musikken. Jeg er mye mer trygg på å lage melodi, og så kommer teksten etterpå. Jeg føler meg ikke fri som komponist hvis teksten kommer først. Da føler jeg meg bundet, og får ikke utfolde meg fritt. Når jeg lager en melodi, så er det som å fortelle en historie. Jeg utrykker meg uten ord. Det kommer som følelser som ikke går gjennom et språk.

-Hva blir du inspirert av?

- det er ikke lett å definere. Jeg blir inspirert av å jobbe. Jeg trenger tid for å komme inn i en boble, for å framkalle ideer. Jeg må jobbe meg inn det, det er en metodikk. Da kommer inspirasjonen. Fugler som kvitrer, det som kommer uten i fra, det er ikke så relevant. Det kommer fra meg selv, men det er ikke gratis. Jeg må jobbe for å finne det.

Har du noen andre forbilder?

-Før hadde det hvert letere å svare på. Når du er ung har du noen tydelige helter. Nå kan det være en film, klassisk musikk, en opera, pop...kildene er overalt. Men det er ikke sånn at jeg henger opp en plakat av mitt forbilde på veggen.

-Har det vært annerledes å jobbe under korona epidemien? 

-Min jobb er litt som å være i karantene. Jeg sitter mye i min egen boble. Sånn sett er jeg veldig heldig. Det har vært to vanskelige år for musikere. Vi måtte avlyse en konsert med Secret Garden som vi skulle spille i Kina. I fjor skulle vi spille i Australia og det kunne vi ikke. Men vi skal på juleturne i desember.

-Savner du å reise rundt i verden?

-For meg er det viktigst å jobbe selv, å skrive musikk. Det er halve yrke mitt. Andre har det mye verre enn meg. Alle de som lever av å spille konserter. Men jeg gleder meg til å komme ut igjen. Jeg var nettopp på min første konsert på mange måneder. Det var helt fantastisk! Det var i kirken, og jeg tenkte:" Dette har jeg virkelig savnet." Jeg merket at jeg savnet det når jeg satt der selv.

-Hvordan ble "La det svinge" til?

- Ett år før spurte Hanne og Elisabeth meg om jeg ville skrive musikk for deres første plate. Det var i 1984. De hadde en kul retro 50-tallstil. Jeg kjente dem godt begge to. De het "Bobbysocks" og jeg syntes de var kjempeflinke. Det klaffet bra, og platen solgte godt. Så fikk jeg en telefon fra NRK. De inviterte 10 låtskrivere til å bidra til Melodi Grand Prix. Jeg tenkte at Bobbysocks klaffet bra. De var underholdende, flinke, og fargerike. Så begynte jeg å skrive "La det svinge". Jeg bygget videre på samme stil og form. Så gikk det jo veldig bra. Vi vant den norske finalen, og tenkte kanskje vi hadde en sjanse. Og så vant Norge MGP for aller første gang. Da hedde vi skrevet Norges historie!

- Har du noen andre interesser?

- Ja, men ikke så mye. Jeg liker å gå turer. Og så er jeg glad i båten min, jeg er glad i sjøen. Så savner jeg det sosiale. Jeg savner venner sånn som alle andre. Ellers er jeg veldig glad i å jobbe, jeg sitter alltid å jobber, natt og dag.

- Har du en favoritt blant låtene som du er spesielt glad i?

- Historien til "You Raise Me Up" er jo veldig spesiell, jeg får en spesiell følelse når jeg hører den på radioen. Det begynte i det små i 2001. Da jobbet vi med en CD som het "Once In A Red Moon". Det var 21 låter til sammen, sangen var del av en arbeidsprosess. Vi ville ha frem det irske. Secret Garden har mange irske musikere. Det er en ganske tradisjonell melodi. Ikke alle var enige i at vi skulle ha med den sangen. Plateselskapet for eksempel syntes den var gammeldags, men jeg hadde tro på den selv. Jeg måtte trasse de, og spilte inn uansett. Så gikk det veldig bra. Den ble spilt og brukt i Irland og England.  Så, i 2003, havnet den hos produsenten  til George Roden i USA. Så det ble en singel med han og en verdens hit. Nå er det over 1000 forskjellige innspilinger. Espen Grjotheim er fast sanger for oss. Han synger "You Raise Me Up" i norsk versjon.

- Hvordan var det for deg da dere vant MGP for første gang?

-Vi trodde jo aldri i verden at vi noen gang kunne vinne. Det var veldig spesielt. Norge hadde til og med aldri fått 12 poeng før! Jeg tror det var første landet som stemte og ga oss 12 poeng. Selv da trodde vi aldri vi skulle vinne. Men det var en glad låt, og vi måtte tro på det selv. Det var selvsagt gøy for meg, men det handlet om noe mye større. Det handlet om selve nasjonalfølelsen, vi hadde skrevet historie. Det var først  da vi kom hjem at det gikk opp for oss hva det egentlig betydde. Det var folk overalt, det var fest og helt fantastisk! Så drog vi på turne etterpå. Det var veldig spesielt og vinne MGP for første gang. folk husker det. 

  

 

                                                              Intervju med Rolf Løvland fra hytta i Kristiansand

Varmt Gjensyn med søskenflokken på Colosseum Kino

 

På 100 års dagen til Anne Cath Vestly ble Mormor og de åtte ungene i byen vist for en fullsatt sal. De som var tilstede, fikk en overraskelse da nesten alle de åtte ungene var til stede over 40 år etter at innspillingen fant sted. NRK laget et innslag til Lørdagsrevyen der de presenterte alle skuespillerne. På grunn av sykdom var en av skuespillerne dessverre ikke tilstede, Marte 9. Skuespilleren som spilte Milly og filmens regissør Espen Thorsteinsson har gått bort, og ble hedret med fine ord. Filmen var like bra som vi husket den.

Intervjuet som ble gjort av NRK ble tatt opp og er her gjengitt. 

Snorre Langen spilte Morten Minstemann

Er det lenge siden du så filmen?

Jeg har jo sett den med barna så det er jo ikke så lenge siden.

Hvordan var tilbakemeldingen?

De syntes at det gikk litt langsommere en det gjør i dag. Men vi kom oss gjennom.

Ja så er det litt spesiell dag. Det ville jo ha vært Anne Cath sin 100 års dag.

Tenker du hun og filmen er like aktuell i dag?

Ja absolutt det er den.

Husker du noe fra filminnspillingen og  Husker du henne?

Svert lite jeg var bare tre år den gangen. Men jeg har noen glimt fra filmingen og jeg husker Anne Cath Vestly. Det jeg husker best er de store kameraene, som var svært interessante. Også husker noen glimt av at jeg hoppet ut av vinduet i huset i skogen.

Har du vært med på noen andre filmer?

Nei ingenting.

Karen Kollien Nygaard spilte Mina 4

Hva heter du i dag?

I dag heter jeg Karen men jeg spilte Mina 4 i filmen. Men jeg var eldre, jeg var fem år.

Ble du gjenkjent fra filmen?

Ja jeg ble gjenkjent på skolen og fikk mange kommentarer opp gjennom min oppvekst i Asker, hvor jo filmen også er spilt inn.

 Hva synes du om at filmen settes opp i dag?

Det synes jeg er kjempeflott. Både i respekt for fanatiske Anne Cath Vestly men også for hele produksjonen og spesielt for Espen Torsteinsson, som ikke lever lengre, som har regissert filmen.

Husker Anne Cath Vestly fra filminnspillingen? 

Ja veldig godt.  Hun var jo ikke noe typisk mormoraktig. Hun var veldig en praktisk innstilt dame. Jeg har et minne av en gang hun hadde tråkket meg på hånden. Da fikk jeg fem kroner og en bok. Jeg husker henne som en annerledes, sterk og tydelig dame. Så jeg synes det er gøy å se henne i filmen, for det var boka, ikke den personen jeg husker fra da jeg var barn.

Charlotte Sanne spilte Mona 6

Husker du innspillingen godt?

Ikke så veldig mye, jeg var jo bare seks år. Jeg husker mest lek og noen av de lange opptakene.

Er det lenge siden du har sett filmen?

Jeg så den med barna mine. Det over 25 år siden. Datteren min ville være med hit i dag å se filmen. Fordi det er hennes barndomsminner. Så det viser nokk at filmen har betydd noe for henne.

Peter Jackson spilte Mats 8

Hva het du den gangen?

Da het jeg Mats åtte.

Var du åtte da?

Nei  jeg var syv. Jeg fikk spille en som var et år eldre enn meg. Det var stort. 

Hvordan var det å spille? 

Det var gøy.  Det var mest gøy og morro, men også frustrasjon.  Vi måtte ta ting om igjen. Til og med når fotografen Halvor sa :Dette var veldig bra, -men vi tar det en gang til. Vi hadde mye kontakt med de voksne i filmen, også mellom opptakene. Jeg hadde mange samtaler med Anne Cath Vestly. Jeg pleide og holde garnet hennes da hun lagde nøster. Vi snakket om det som skjedde i filmen men også det som skjedde i mange andre av hennes bøker.

Var du med og forme rollen? 

Ja jeg fikk lov til å være meg selv. Jeg lagde mine egene replikker mens vi tok opptak.

De fikk jeg ofte høre av klassekamerater, når filmen ble vist på TV.

Hva synes du om at filmen blir vist i dag?

Det synes jeg er veldig bra. Det var på tide. For noen år tilbake ble den vist ofte på NRK barne -tv. Det har de slutte med. Mormor og de åtte ungene i byen og skogen er jo en del av norsk barnefilmhistorie.

Svend T Skjønsberg spilte Martin 10

Hva er navnet ditt

Svend

Hvor gammel var du da dere spilte inn filmen?

Da var jeg elleve.

Hvordan husker du Anne Cath Vestly?

Jeg husker henne godt. De andre voksne var til og fra men Anne Cath hadde mer tid. Vi snakket mye sammen, om bøkene hennes. Hun skapte en rolig, god og trygg atmosfære. 

Har du lest alle bøkene om Mormor og de Åtte ungene?

Ja det har jeg?

Har du barn har de sett filmene?

Ja barna mine har hvert med på dette her. Og de har sett filmene også. Du snakket om at det var et rolig tempo. Det var et tidsbilde. Det gikk litt saktere på den tiden. Barna mine likte det

Inger Johanne Byhring spilte Maren 12

Hva heter du i virkeligheten?

Inger Johanne

Hvor gammel var du da du spilte inn filmen?

Jeg var 14. så jeg var litt eldre enn rollefiguren.

Hvordan fikk du rollen?

Jeg gikk på  Elisabeth Gordings barneteater. Espen, regissøren kom på besøk. Så var jeg så heldig at jeg passet til rollen og at utseende mitt kunne passe som familiemedlem til de andre han hadde funnet.

Ble du skuespiller?

Ja det ble jeg. Det var det jeg hadde drømt om å bli så jeg var skuespiller i en ti-års periode. Etter det har jeg jobbet som scenetekniker.

Hvordan var det å jobbe med Anne Cath Vestly?

Det var morro. Jeg husker første dagen da vi traff henne. Hun satt i sminken og vi fikk lov til å komme inn, og flokket oss rundt henne. Vi spurte mange spørsmål og hun svarte villig. Til slutt sa en av de minste barna: Snakk ordentlig!! Men det gjør jeg jo sa Anne Cath. Barnet fortsatte: Snakker du sånn?

Hun hadde en spesiell måte å snakke på, litt barnlig, som om man forteller eventyr. For henne var det helt normalt, hun var sånn.

Hvordan opplevde du bøkene til Anne Cath Vestly?

De var koselige, men hun var også samfunnsbevisst og skrev om miljøer på østkanten. Hun plasserte kvinner i nye roller, de var gjerne yrkesaktive, eller alenemødre. Det var enkle familier og hun skrev om de nære ting.

Hvordan har denne rollen preget resten av livet ditt?

Det varen veldig stor gave å få være med på Norsk produsert langfilm. Jeg har bare hatt glede av det. 

Gleder du deg til å se filmen?

Ja jeg gleder meg veldig.

 

Maren Tolv og Mona Seks møtes igjen etter 40 år!

Her er her to av barneskuespillerne fra "Mormor og de åtte ungene" 40 år etter filminnspillingen. Inger Johanne Byhring (Maren) og Charlotte Sanne (Mona) ble gjenforent i Gausdal utenfor Charlotte sin Butikk, som i dag  driver Charlottes Landhandel Inger Johanne jobber i dag som lysdesigner for dans og teater. 

Spesialkorps samlet til festival på Lillehammer

Lørdag 26.mai stod Utsiktsbakken Brassband som arrangør, da alle de sju norske spesiallkorpsene og Albanias Trupa Muzikore var samlet på Lillehammer. Det var parader og korpsene spilte forskjellige steder i byen. Det var stor stemning og mange tilskuere i fine sommerværet.

Vi fikk snakket med to av festilvaldeltagerne, Ingrid Jenstad  fra Utsiktsbakken Brassband og
Knut Bjørn Bakkerud fra Torshov musikkorps.

Vi spør Ingrid Jenstad hvor lenge hun har spilt i korps.
- Jeg har spilt tredve år til sammen.
Hvordan synes du det er å være på korpsfestival?
- Jeg synes det er veldig fint. Det mange gamle kjente her som det er morsomt å snakke med.
Blir det bare spilling hele helgen eller gjør dere noe annet morsomt?
- Nå har vi fri å kan gjøre det vi har lyst til, før det blir lunch på Birkebeineren.
Hvilket instrument spiller du?
- Jeg spiller Trompet.

Knut Bjørn Bakkerud er tillitsmann i Torshov korpset og vi spør han hvordan han liker seg på festival.
-Det er koselig det. Jeg treffer mange nye mennesker og gamle kjente.
Har du spilt lenge i korps?
- Jeg har spilt i 46 år.
Hva slags instrument spiller du?
- Nå spiller jeg en stor tuba og så spiller jeg sousafon.
Har du vært her på Lillehammer før?
- Jeg har vært her to-tre ganger før.
Blir det bare spilling hele helgen eller finner dere på noe annet morsomt?
- Vi spiller litt og har det morsomt og så finner vi på litt andre ting. Det er alltid koselig å komme hit til Lillehammer.

En bussjåfør, det er en mann med godt humør

Heges bloggavis har intervjuet Asbjørn Lauvålien, som har kjørt de fleste ruter i Lillehammer distriktet.



- Hvor lenge har du jobbet som bussjåfør?
- Jeg begynte i Gausdal bilselskap i 1988.

- Møter du mange koselige passasjerer?
- Ja, omtrent alle passasjerer er koselige. Det er sjelden jeg møter andre.

- Det har vært mye snakk om førerløse busser i det siste. Hva synes du om det hvis de kommer til vårt distrikt?
- Sommertid kan det fungere bra, men jeg tviler på om det går så bra på vinteren når vi må bruke kjettinger og slik.

- Møter du de samme passasjerene hver dag?
- Ikke riktig hver dag, men ganske ofte. Jeg kjenner mange av dem egentlig, jeg vet hvor de kommer på og hvor de skal av.

- Har du kjørt flere forskjellige ruter?
- Ja jeg har kjørt omtrent det som er av ruter, både ekspress-,lokale- og skoleruter.

- Hva er det beste med å være bussjåfør?
- At det er et selvstendig yrke der du styrer deg selv. Det er også et fint yrke fordi jeg treffer så mange koselige folk.

- Hva hadde du jobbet med om du ikke var bussjåfør?
- Da måtte det ha vært noe innen data og IT. Det er det som er den andre interessen min.

- Hvorfor valgte du å bli bussjåfør?
-Det var egentlig en tilfeldighet. Jeg drev å kjørte på Døla, men når de flyttet til Gjøvik måtte jeg se etter en annen jobb. Jeg ringte på GB, der hadde de bruk for en bussjåfør så da ble det slik.

- Er det mest menn som kjører buss her i distriktet?
- Det er ikke mange damene. Her på Lillehammer er det bare en dame som kjører.

- Hvilke årstid trives du best med å kjøre buss?
- Det kanskje feil å si det, men jeg trives best om vinteren. Da er det litt mer spenning, om sommeren er det mer rutine.

- Hvordan er arbeidstidene son bussjåfør?
- Det er fryktelig variabelt, men jeg er veldig heldig. Jeg begynner ved seks halvsju tiden om morgenen og er ferdig mellom halv fem og seks om ettermiddagen.